Resultater

Fant dessverre ingen resultater...

    Historien om Sørlandschips

    Hvordan det hele startet i 1990

    Da en av vennene til Leif-Arne kom hjem fra ferie i Canada var en svær plastsekk det eneste han hadde med seg . Det var en tidlig julimorgen i 1990 på flyplassen i Kristiansand.

    Nå kom han løpende inn i kiosken til Leif-Arne og tømte sekken utover disken. Chips! Sekken var full av chips. “Men så smag da!” ropte han entusiastisk og skuffet chipsen mot Leif-Arne. Og Leif-Arne smakte. Han smakte litt til, og enda litt til. Så kastet han seg over telefonen.

    Tjue minutter seinere sto det fire kamerater og knaste chips fra Canada. Tjukke potetskiver med skall, som var stekt langsomt i små porsjoner på ekstra svak varme, i skikkelig peanøttolje. “Det blir jo litt krøkkete å dra til Canada hver gang vi skal ha chips”, mumlet en av de litt trist.

    “Da får vi lave’am sjøl» sa Leif-Arne, og dermed satte vi igang med en grundig markedsanalyse. Vi helte vanlig potetchips i en bolle og den canadiske chipsen i en annen. Mens kundene til Leif-Arne forsynte seg, sto vi gjemt bak hyllene og fulgte med på hvilken bolle som ble tømt først. Ikke lenge etter hadde vi solgt alt vi eide, inkludert kiosken til Leif-Arne. Det holdt akkurat til en brukt pakkemaskin, noen svære gryter og en gammel vekt, som viste seg å være så unøyaktig at vi måtte pantsette gifteringen til Steinar for å kjøpe ny.

    Så pusset vi opp et nedlagt bilverksted og tok med kjøkkenutstyr hjemmefra. Det som manglet lånte vi hos venner. Og mindre enn to måneder etter den nå berømte Canada ferien, begynte det å putre i grytene på Sørlandet. Sørlandschips eventyret var i gang.

    Litt flaskepanting og en lånerunde seinere, hadde vi leid to biler til. Vi fylte dem opp med familie og venner og kjørte av gårde. To biler, en med chips og en med folk, dro vestover. Og to biler dro østover.

    Vi stoppet ved hver eneste butikk i hver eneste lille avkrok og lastet Sørlandschips inn i hyllene. Ikke en bensinstasjon eller pølsebu slapp unna. Og der vi møtte motstand hos skeptiske innehavere, var taktikken enkel, utspekulert og effektiv. Vi sendte inn de spesialtrente, høyt motiverte familie- og vennetroppene, som plantet blikket i stakkaren bak disken og forlangte “åtte poser Sørlandschips, takk/ Hæ? Har dere ikke Sørlandschips? Kom igjen folkens, her legger vi ikke igjen fem flade øre.”

    Det tok ikke lang tid før vårt største problem var å dekke etterspørselen.