CHIPSSKOLEN
Vi kommer tilbake til det med tykkelsen på chipsen og bærekraften, men først litt chipshistorie:
Leksjon 1
HISTORIE
I 1989 kom en kamerat av Leif Arne hjem med canadiske chips. Han mente de var mye bedre enn chipsen som ble solgt i Norge, og etter en liten smak kunne ikke Leif Arne vært mer enig.
Men hva mente folket? Det var det lett å finne ut av: Leif Arne drev butikk og satte frem to skåler med gratis chips til kundene: vanlige chips og canadiske chips. Så var det bare å sjekke hvilken skål som ble tømt først. Da Canada fikk en klar seier, var beslutningen egentlig tatt. Butikken ble solgt, gifteringen pantsatt og et gammelt bilverksted ble bygget om til en chipsfabrikk.
Da de første pallene med chips var produsert, fylte de to biler og sendte én i øst og én i vest. Selgerne trålte hver avkrok og fant det som var å finne av butikker, bensinstasjoner og kiosker.
Hvis noen vegret seg og ikke ville ha Sørlandschips i hyllene, tok det ikke lang tid før familie- og venneteamet dukket opp. Deres jobb var å etterspørre Sørlandschips hos dem som ikke hadde, og uttrykke overraskelse, skuffelse og vantro over den alvorlige mangelen i vareutvalget: Hva, har dere ikke Sørlandschips? Nei, da legger vi ikke igjen én krone her.
Nå får du kjøpt Sørlandschips over alt, og på fabrikken på Mjåvann utenfor Kristiansand leker de seg stadig med nye smaker og ulike tykkelser på chipsen. Samtidig vrir de hodene sine i jakten på mer bærekraft.
Leksjon 2
BÆREKRAFT
De siste årene har Sørlandschips jobbet spesielt med emballasjen for å bli mer bærekraftige. I 2001 kom de hvite papirposene. I dag ser det ut til at posene er de samme, men hos Sørlandschips jobber de hele tiden for å bli bedre, særlig når det gjelder bærekraft. Nå er det mye mindre plast i posene, uten at den gode smaken forsvinner. Produktforbedringen sparer miljøet for 80 tonn plast i året.
Nå er Leif Arne chipshistoriker og ikke spåmann, men han våger seg likevel til å ta en liten titt i krystallkulen:
Poteten kom til Europa fra Sør-Amerika på 1500 tallet, men det tok faktisk 300 år før noen fant på å lage chips av den, forteller fagsjef Tommy Christiansen.
Hos Sørlandschips skreller de ikke potetene. Det er fordi de synes chipsen blir bedre med skallet på, men det betyr også mye for bærekraften. Dessuten benytter de både små og store poteter i produksjonen. Resultatet er at chipsentusiastene i Kristiansand bruker 95 prosent av poteten bonden høster og dermed sparer 15 millioner poteter i året. Det er de stolte av.
– Sørlandschips bruker Lady Claire-poteten fordi den friterer veldig godt, forteller fagsjefen.
Han understreker at potetene vaskes i rent vann uten noen form for kjemikalier. Så blir de stekt i små porsjoner på lav varme. Det er sånn de får den perfekte sprø chipsen.
Leksjon 3
IKKE BARE PÅ
MILLIMETEREN
Når Verdens Tynneste Sørlandschips skal lages, gjelder det å finjustere. Først prøvde teknisk sjef Eivind å lage chipsen så tynn som mulig. Det vil si én millimeter. Skjæremaskinen kan ikke stilles lavere. Den nye varianten ble altfor tynn, og så nesten gjennomsiktig ut.
For å finne den ideelle tykkelsen, måtte Eivind og hans gode kollega Morten søke seg frem gjennom prøving og feiling. Først ett knepp på skjæremaskinen til 1,01 millimeter, fortsatt for tynt. Så nye hundredels millimeter, trinn for trinn. Stadig var skivene for tynne, men de merket at de nærmet seg. Og så, på 1,22 millimeter traff de blink.
Eivind må ta frem finmåleren for å være helt sikker. Ja, det stemmer. Riktig tykkelse med en nøyaktighet på en hundredels millimeter. Han smiler fornøyd. Er du chipsnerd så er du chipsnerd, og i jakten på sprøhet og nye smaker kan man ikke være for nøye.
Etter å ha kjørt skivene gjennom steking, salting og krydring kan han ta en smak.
Jepp. Verdens Tynneste Sørlandschips er akkurat som den skal være.
